Kreft og geobiologi
Geobiologisk forskning kunne vise til sammenhengen mellom geopatogene soner og kreft. Det er dokumentert et betydelig antall tilfeller hvor ulike mennesker dør i samme sengen av samme kreftsykdommen, og senere geobiologiske undersøkelser viser til svære geopatiske forstyrrelser nettopp på det stedet i sengen hvor svulsten er plassert i kroppen. Både i dyreforsøk (10) og via mangfoldige undersøkelser av såkalte kreftsenger ble denne iakttakelsen bekreftet.
På 30-tallet skrev von Pohl (1 + 2) om sine tidligere gjennomførte undersøkelser i to tyske landsbyer. Von Pohl hadde først undersøkt disse landsbyene med ønskekvist og registrerte de underjordiske vannårer på et kart under oppsyn av lokale myndigheter. Deretter ble disse registreringer sammenliknet med landsbyens krefttilfeller over en rekke år. Det viste seg at krefttilfellenes bosteder i disse landsbyene var nesten uten unntak knyttet til de vannårer registrert av von Pohl. Etter von Pohls første undersøkelse i Vilbisburg ble samme prosedyren gjentatt i en annen tysk landsby med det samme signifikante resultatet.
Begge forsøkene
må oppfattes som blindforsøk og antall av riktige treff
er så stor at resultatene må vurderes som statistisk høy
signifikante. Det ble til og med oppdaget at flere år etter von
Pohls undersøkelser, folk fremdeles døde av kreft på
de av ham angitte soner.
Via Hartmann ble det rapportert et stort antall enkelttilfeller (3, 4 + 9), men Hartmann viser også til større statistiske undersøkelser (4) som ble gjennomført av Hager (rapportert 1937). Her ble det undersøkt 5.347 krefttilfeller i Stettin mellom årene 1910 og 1930. Etter ønskekvist-undersøkelser av tilsammen 8.127 bygninger kunne også her en klar sammenheng mellom sted og kreft registreres. Det viste seg dessuten at i ca. 1400 av de 2908 «krefthus» flere mennesker dødde av kreft. Liknende statistisk signifikante resultater ble også funnet av Petschke (12).
Hartmann gjorde i tillegg den interessante observasjonen at kreftpasienter som ble opplyst om disse sammenhenger og hvor det ble anbefalt på det sterkeste å bytte soveplassen, at disse pasientene flyttet til tross for bedre viten og legens advarsel tilbake til det belastede stedet, selv om det kunne vises at nettopp på dette stedet hadde det dødd en person før av kreft på samme sted i kroppen.
Hartmann kunne særlig i forbindelse med kreft finne fysikalsk målbare forandringer på både de kjente kreftsteder og også hos pasienter (4). Han målte pasientenes ultrarødavstråling på pannen mens pasienten oppholdt seg på det kjente kreftpunktet og på et nøytralt sted. Det viste seg signifikante forskjell mellom verdiene på belastet sted i forhold til det nøytrale stedet. Totalt sett viste det seg ved kreftpunktene en forminsking av den målte ultrarøde stråleintensiteten i forhold til det nøytrale stedet.
Hartmann oppdaget også spektralforskyvninger på kreftpunktene mot en mer langbølget utstråling. Dr. med. Petschke gjorde over kreftpunktene blodsenkningsforsøk og fant en tydelig sammenheng mellom nøytral og belastet sted mht. ulike resultater ved blodsenkningsforsøkene.
Den franske fysikeren P. Cody (5, 13) kunne på 40-tallet påvise på geopatogene soner en forandring av metaller. Han plasserte ulike metaller på belastede og nøytrale steder og kunne deretter måle ioniseringsvirkningen som gikk ut fra de ulike metallene. Metallene som ble lagt i flere timer og opp til en dag på et belastet sted, kunne forårsake en 10 ganger høyere luftionisering i en spesiell ioniseringskammer enn metallene fra det nøytrale stedet. Disse undersøkelsene sto under oppsyn av «Academie francaise» og fysikeren prof. Deslandre. Undersøkelsene foregikk regelmessig innenfor en tidsperiode på tilsammen i 7 år. Codys arbeid er spesiell interessant fordi han hadde undersøkt nettopp de steder hvor tidligere mennesker hadde dødd av kreft. Sammenlikning av ioniseringsverdiene mellom metallene lagt på kreftpasientens soveplass og et nøytralt sted i nærheten, viser høysignifikante forskjell. Liknende undersøkelser ble senere gjentatt av R. Böckeler ved «Institut für gerichtete Medizin» ved universitet Bonn i Tyskland (doktorarbeid) tidlig på 50-tallet. Forsøkene ble gjentatt av dr. med. Prokop, assistent ved samme instituttet. Resultatene var imidlertid begrenset signifikante pga. metodefeil.
Stängele målte senere over geopatogene steder gammastråling og variasjoner i mottakelsen av fm-båndet. Han kunne finne en høysignifikant forandring av verdiene eksakt over sonene (5 + 9).
Hartmann
gjennomførte i samarbeid med den tyske forskningskretsen for
geobiologi såkalte georytmogrammålinger på og ved
siden av et stort antall av de såkalte kreftpunkter. Han kunne
påvise signifikante forskjell hos pasientenes hudmotstandsverdier
på sonene i forhold til pasientens biofysikalsk reaksjon på
nøytrale steder.
På de geopatogene kreftsoner ble det også funnet forandrete
verdier i bakkens elektriske motstand.
Dessuten ble det oppdaget lavfrekvente impulser av noen få Hz (Schmidscher Quellensucher). I tillegg ble det målt fokusert høyfrekvent stråling av stående bølger. Det ble også registrert temperatur og fuktighetsforskjell samt sterke variasjoner i jordens magnetfelt (9).
En av de mest overbevisende erfaringer som Hartmann og mange andre gjorde som har befattet seg praktisk-terapeutisk med dette emne, er kanskje ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Men denne praktiske erfaringen har en større beviskraft for de involverte enn alle statistikker, fysikalske og biofysikalske målinger - nemlig erfaringen at kreftterapien virker og kreftpasienter blir bedre og opplever en snu i sykdomsutviklingen etter at en geopatisk belastet soveplass ble forflyttet (9).
Sammenfattende
vurderer Hartmann (5) kreftutviklingen på følgende måte:
"De ulike energiformer (Hartmann regner med mange ulike kjente og
ukjente faktorer) influerer den levende substansen. (...) Disse treffer
kroppen usymmetrisk, påvirker enkelte organer eller kroppsområder
... i motsetning til nøytrale soner hvor pirringene opptrer diffust.
I den første tiden klarer kroppen å nøytralisere disse
strukturforandrende pirringer. Men dersom det kommer andre faktorer i
tillegg, f.eks. lite søvn over lengre perioder, dårlig ernæring,
psykisk stress eller ytre påvirkninger som f.eks. miljøgifter,
opphever det kroppens selvregulerende prosesser og det tilsvarende organet
eller området gjør seg selvstendig. (...) Et lengre opphold
på geopatogene soner ... er en av hovedforutsetningene for utviklingen
av kreft."
Litteratur:
1) Freiherr v. Pohl, G.: Erdstrahlen als Krankheitserreger, Jos. C.
Hubertus Verlag, Dissen, 1932.
2) Freiherr v. Pohl, G.: Krankheiten durch Erdausstrahlungen, 1. Mitteilg.
Krebs, Zeitschrift f. Krebsforschung, 31. Bd., 1930, J. Springer, Berlin.
3) Hartmann, E.: Krebsstudien am Einzelfall, Krankheit als Standortproblem,
Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 76 ff.
4) Hartmann, E.: Zur Frage eines ortsgebundenen kanzerogenen Faktors,
Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982,
p. 79 ff.
5) Hartmann, E.: Zum Krebsproblem, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag,
Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 191 ff.
6) Hartmann, E.: Die 7 Warnzeichen des Krebses, Krankheit als Standortproblem,
Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 300.
7) Hartmann, E.: Krebsaufklärung frant starkes Echo, Krankheit als
Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 301f.
8) Hartmann, E.: Gibt es eine geopathogene Krebsursache? Krankheit als
Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 303 ff.
9) Hartmann, E.: 20 Jahre private Krebsforschung, Krankheit als Standortproblem,
Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg. 1982, p. 363 ff.
10) Hartmann, E.: Tumorwachstum bei Ratten in Abhängigkeit von Standort
und Milieu, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 4.opplg.
1982, p. 450 ff,
11) Hartmann, E.: Lokalisations¸bungen von 26 Rutengängern
an 2 Krebsbetten, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg,
4.opplg. 1982, p. 604 ff.
12) Dr. med. Peschke: Untergrund und Krankheit, statistische Untersuchungsergebnisse,
Zeitschrift für Geosophie und Odphysik, 1950, Heft 4/6.
13) W¸st, Joseph: Beiheft Geopatie, Erfahrungsheilkunde 1954.