Dyreforsøk i geobiologisk forskning
Geopatogene soner viser en innvirkning på kyllinger
Den
sveitsiske geologen og ønskekvisteksperten dr. J. Kopp undersøkte
bygninger som ble brukt til hønseoppdrett. Hver hall hadde en
størrelse på 300 m2 som ble brukt til oppdrett av 4000
kyllinger. I 4 haller ble det regelmessig registrert dårlige oppdrettsresultater
og relativ store tap i forhold til andre haller. Desinfeksjon av hallene
og forandring på fôringen førte til ingen resultatforbedring.
Kopp undersøkte alle bygninger uten å ha kjennskap til
problematikken. I de 4 haller som var kjent for sine dårlige resultater,
fant han geopatiske soner som tilsammen utgjorde mellom 5 - 10% av det
totale arealet. Kopp installerte avskjermingsutstyr i de forstyrrede
haller. Resultatet var en målbar forbedring av oppdrettsresultatene.
I tillegg ble bruken av fyringsolje betydelig redusert i disse hallene.
Det ble ikke rapportert om resultatet av avskjermingen var varig.
Litteratur:
Kopp, J.: Die Bedeutung pathogener Bodeneinflüsse für die
Hühnerzucht, WBM 6/1969, p. 305 ff.
Mulige forandringer i cellemembranen i muselever pga. sted- og miljøfaktorer
Mellom august 1970 og februar 1971 gjennomførte Hartmann og Varga dyreforsøk på geopatogene soner. På en kjent geopatogen sone (3 generasjoner mennesker sov i den sengen som sto på dette stedet og alle døde av kreft i magen) ble det plassert et bur med et bestemt antall standardiserte mus, og samtidig ble det plassert et bur med kontrolldyr av samme type på et nøytralt sted. Et tredje bur ble bestrålt med mikrobølger. Dyrene befant seg på disse stedene i 3 uker, og deretter ble dyrene dissekert og leveren ble undersøkt. Undersøkelsen av dyrene skjedde hos forskningsavdelingen til hygiene-instituttet ved universitetet i Heidelberg. Resultatet viste en tydelig degenerativ forandring i levercellene hos de dyr som var plassert på den geopatogene sonen. Det samme kunne iakttas hos dyrene som befant seg i buret som var influert av mikrobølger.
Det ble også oppdaget forskjell i dyrenes atferd i de ulike bur. Dyrene på den nøytrale sonen viste seg som rolig og avslappet. Dyrene på den geopatogene sonen var ofte svært urolig og viste merkverdige seksuelle atferdsmønster. Dessuten pusset de seg påfallende oftere. Liknende atferd ble også observert i buret som var utsatt for mikrobølger. Men her sovet dyrene bedre i forhold til de geopatogen belastede dyr.
Litteratur:
Hartmann, E., Varga, A.: ‹ber mögliche Zellmembranänderungen
an Mäuseleberzellen durch Standort- und Millieufaktoren, Krankheit
als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 1982 og WBM 15/1972, p.
964 ff.
Kreftvekst hos rotter knyttet til steds- og miljøfaktor
På samme stedet hvor Hartmann og Varga gjennomførte i 1970/71 eksperimenter med mus, ble det gjennomført eksperimenter med rotter på slutten av 1971. Rottene ble infisert med et kreftfremkallende middel og deretter plassert på både hhv. et nøytralt sted (kontroll), det kjente geopatogene kreftpunktet og i et faradaysk bur. Det ble gjennomført 12 forsøksrekker med tilsammen 132 dyr. Også her viste det seg en klar sammenheng mellom stedsfaktorer og kreftutvikling hos rottene. De labortekniske undersøkelsene ble igjen gjennomført ved forskningsavdelingen til hygiene-instituttet ved universitetet i Heidelberg.
Litteratur:
Hartmann, E.: Tumorwachstum bei Ratten in Abhängigkeit von Standort
und Milieu, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 1982
og WBM 16/1972, p. 988 ff.
Bruk av dyr til å finne geopatogene soner
Det er et kjent fenomen at hunder unngå de soner som mennesker heller ikke bør ha. Det kom henvisninger fra enkeltpersoner om at hunder kan muligens trenes opp til å finne geopatogene soner. Det ble startet et forsøksprogramm i den tyske forskningskretsen for geobiologi 1987/88 og hundeeiere blant medlemmene ble oppfordret til trening. Bortsett fra enkelte anekdoter er det ikke kjent om dette programmet førte til brukbare resultater.
Kilde:
Jaensch, K.: Tiere zum Lokalisieren von Erdstrahlen, WBM 22/1987, p.
2143 f.
Jaensch, K.: Nochmals: Tiere zum Orten von Erdstrahlen, WBM 23/1988, p.
2348
tilbake til geobiologi-arkivet