... mennesket i det elektrofysikalske miljøet

Artikkel av Walter Kraus:

Biologiske og biofysikalske bevis for jordenergiens innflytelser på mennesker, dyr og planter

Jordstråling eller bedre sagt «geopatogene soner» har en påviselig innflytelse på dyr og på planter. Med dette motbevises den ofte påståtte placeboeffekten i forbindelse med geopatiske fenomener.

Planter ble brukt allerede i middelalderen som indikasjon for underjordiske forhold. I sin bok «De re metallica» (1) refererte den kjente forskeren, gruveeksperten og legen fra middelalderen, Georg Agricola (1494-1555), til såkalte viserplanter. Viserplantene på bakken var ifølge Agricola en indikasjon på at det fantes ulike metaller og vannårer i grunnen. Dette beretter den tyske gruveingeniøren M. Gerhardus (2) og henviser til systematiseringsforsøk gjennomført i nyere tid.

Planter og geopatoge soner

I 1956 gjennomførte Hartmann (3) en rekke med 10 enkeltforsøk. Han sådde ut erter på 9,5 m2 jord. På arealet registrerte han en geopatogen sone på 2,75 m2. Det ble brukt 1000 erter, plantet i jevnt avstand fra hverandre over hele området. I 9 av de 10 gjennomførte forsøkene viste det seg en signifikant vekstforskjell over det geopatogene området. Her var spiringen tydelig mindre. Før forsøkene ble de geopatogene soner verifisert via biofysikalske målinger med forsøkspersoner på og ved siden av sonen. Slik kunne det bekreftes at plantene viste en biologisk reaksjon på nettopp de samme soner som mennesker reagerer på.

Bilde 1: Geopatogen sone i et granskogområde på Sørlandet. Over sonen viser trærne sterke vekstforstyrrelser av samme karakteristikk, mens trær som står rett ved siden av sonen er helt normal i vekst. Kilde av bildet over: Walter Kraus

Brietzke (4) refererer til ulik vekst hos trær som er plassert over en geopatogen sone. I forhold til neutral plasserte trær ble det registrert forskjell i høyde, mer skadedyr, uttørking og variasjoner i vitalitet. Iakttakelsene ble bekreftet av den tyske statlige skogsforvaltningen.

Dyreforsøk på geopatogene soner

Det er ikke bare planter som reagerer på geopatogene soner. I 1970 gjennomførte Hartmann og Varga (5) blindforsøk med dyr på geopatogene soner. På en kjent geopatogen sone (3 generasjoner mennesker sov i den sengen som sto på dette stedet og alle døde av kreft i magen) ble det plassert et bur med et bestemt antall standardiserte mus. Samtidig ble det plassert et bur med kontrolldyr av samme type på et nøytralt sted. Et tredje bur ble bestrålt med mikrobølger. Dyrene befant seg på disse stedene i 3 uker. Deretter ble dyrene dissekert og leveren ble undersøkt. Undersøkelsen skjedde hos forskningsavdelingen til hygiene-instituttet ved universitetet i Heidelberg. Resultatet viste degenerative forandringer i levercellene hos dyrene som var plassert på den geopatogene sonen. Det samme kunne iakttas hos dyrene som befant seg i buret som var utsatt for mikrobølger. Kontrolldyrene var normal.

Det ble også oppdaget forskjell i dyrenes atferd i de ulike burene. Dyrene på den nøytrale sonen viste seg som rolig og avslappet. Derimot var dyrene på den geopatogene sonen svært urolig og viste merkelige seksuelle atferdsmønster. Dessuten pusset de seg påfallende oftere. Liknende atferd ble også observert i buret som var utsatt for mikrobølger. Men her sov dyrene bedre i forhold til de geopatogen belastede dyr.

På samme stedet hvor Hartmann og Varga eksperimenterte med mus, gjorde de også forsøk med rotter (6). Rottene ble infisert med et kreftfremkallende middel og deretter plassert på hhv. et nøytralt sted (kontroll) og det kjente geopatiske kreftpunktet. Det ble gjennomført 12 forsøksrekker med tilsammen 132 dyr. Også her viste det seg en sammenheng mellom stedsfaktor og utvikling av kreft hos rottene. Undersøkelsene av dyrene ble igjen gjennomført ved hygiene-instituttet i Heidelberg. Instituttets leder, prof. Brauss, støttet begge eksperimenter.

Blodsenkningsforsøk på geopatogene soner

Det finnes en rekke metoder som kan påvise innflytelsen av geopatogene soner i blodet av mennesker, noe som igjen utelukker også den påståtte placeboeffekten.
Den tyske legen dr. med. Petschke (7) gjennomførte blodsenkninger på geopatogene soner tidlig på 50-tallet. Forsøkene gikk ut på å plassere pasientblod (det ble brukt blod fra samme pasient) i 3 ulike prøver hver på hhv. en kjent geopatogen sone (en såkalt kreftsone), en mindre sterk geopatogen sone og en nøytral sone. For hvert forsøk ble det tatt 9 registreringer med blodsenkninger på 3 ulike steder. Tilsammen registrerte Peschke ca. 5.000 blodprøver for å komme fram til statistisk brukbare resultater.

Resultatene viste klare forskjell mellom blodsenkningene på nøytralt sted i forhold til de belastede sonene. Det ble også funnet ulike verdier på de 2 ulik belastede stedene. Blodsenkningene over de geopatogene soner var ulik i sin hastighet, dvs. noen ganger fantes det en hemmet senkning, så en økt senkning i forhold til det neutrale stedet. Det viste seg at resultatene over de geopatogene sonene sto i relasjon til værforholdene. Relative hemninger i blodsenkningen viste seg under høytrykk og en økning under lavtrykk. Alle resultatene var statistisk signifikante og viste klare sammenhenger mellom de ulike faktorer.
Hartmann (8) gjentok forsøkene til Petschke med flere tusen egne registreringer. Han kunne bekrefte resultatene. Hartmann begrenset værinnflytelsene på blodsenkningene til de tidsrom hvor værfrontene gikk over området hvor forsøkene fant sted. Begge resultater beviser tydelig geopatiens relevans og også værets innflytelse på mennesker, noe som fremdeles benektes av en del medisinere i dag.

Blodtest ifølge dr. med. Aschoff

Den tyske legen dr. med. Aschoff (9 - 11) utviklet en geopatisk blodtester og etablerte den i samarbeid med sin kollega, legen for indre medisin dr. med. Peter Rothach. Blodtesteren er i stand til å gi en indikasjon om pasienten er geopatisk eller på en annen måte strålebelastet eller ei. Blodtesteren er en reproduserbar metode og baserer seg på pasientblodets elektrofysikalske egenskaper.

Aschoffs blodtester tar utgangspunkt i samme teorien som ligger til grunn for «spin-tomografien», en anerkjent og hyppig brukt diagnosemetode. Med spin oppfattes rotasjonen, dvs. dreiningen av protoner, neutroner og elektroner rundt deres egen akse. Gjennom denne spin-effekten forvandles småpartiklene til mikromagneter som utretter seg i et felles magnetfelt. Har flesteparten av partiklene den samme dreieretningen, får molekylene og med dette hele substansen en «magnetisk kvalitet». Det betyr imidlertid ikke at partiklene forvandler seg til ferromagnete, men heller danner et felles homogent energifelt.

Bilde 2: Partikkelspin kan være rettet likt eller være difust

Aschoff gjennomførte tidlig på 50-tallet forsøk med kapillarblod i en svningekrets (elektrisk strømkrets som inneholder kondensator, spole og motstand). Han observerte at normalt blod fra friske mennesker pirret spolen i svingekretsen, mens blod fra pasienter som var geopatisk belastet, pirret kondensatoren. Han betegnet det friske blodet som "magnetisk" og blodet fra geopatisk belastede mennesker som "elektrisk". Aschoffs blodtester ble først tatt i bruk i 1976, etter flere år med grundig testing. Mens partiklene i det magnetiske blodet er polarisert i en felles dreieretning (spin), er i det såkalte elektriske blodet en slik felles utretting forstyrret (se bilde 2). Blodets såkalte magnetiske tilstand oppfatter Aschoff som en tilstand av orden som innebærer en viss «informasjon».

Informasjonsteorien ble bekreftet via forskning av Popp (12). Popp kunne vise at cellene kommuniserer med hverandre via biofotoner, dvs. biologisk lys, dersom vevet er energetisk polarisert. Kommer cellene inn i en depolarisert tilstand, noe som Aschoff klassifiserte som «elektrisk», går ordenen tapt og med dette også informasjonen som holder cellene i kommunikasjon med hverandre. Med dette forsvinner den polariserte ordenstilstanden cellene imellom. Denne tilstanden av uorden ble betegnet av Aschoff som «sykdom». Til den samme vurderingen kom snere også skolemedisinen, f.eks. i forbindelse med kreftutvikling. Lederen av NASAs biofysikalsk laboratorium, Clarance Cohne (13) vurderte depolariseringen som en siknifikant indikasjon på svulst. I det medisinske tidsskriftet «The New England Journal of Medicine» ble det publisert en rapport (14) som viste at det var mulig å diagnostisere kreftpasienter på grunnlag av spinforandringer i blodet.

Slik definerte Aschoff begrepet «sykdom» som en forstyrrelse av småpartiklenes likerettet rotasjon (spin), i forbindelse med en sykdomsspesifikk informasjon. Uten at en av disse faktorer er til stede, manifesterer seg ingen sykdom. Aschoffs definisjon av helse er knyttet til 2 betingelser:

en magnetisk fellesutretting av elementærpartiklene, dvs. en likerettet spin,
og mangel på en spesifikk sykdomsinformasjon.

Aschoffs blodtester gjør det mulig å kontrollere både framskritt i terapien og virkningen av geobiologiske undersøkelser. Metoden ble omhyggelig testet for sin korrekthet på grunnlag av mange tusen pasientundersøkelser over en tidsperiode på mer enn 40 år. Metoden er brukt som naturmedisinsk diagnosemetode i hos tyske leger og heilpraktikere. Aschoffs blodtester gir legen eller terapeuten mulighet til å fastslå en geopatisk belastning ved hjelp av pasientens blod. Det er blodets elektrofysikalske tilstand om avslører geopatiske problemer. Det samme instrumentet blir også brukt av geobiologen for å påvise pasientens reaksjon hjemme på ulike steder - uten å ta en blodprøve. Det skjer via målinger av akupunkturpunkter med pasienten på sonen og på et nøytralt sted. Det er verd å merke seg at både Aschoff og Rothach avviser kategorisk all avskjerming. På grunnlag av mer enn 25.000 pasientundersøkelser har alle hittil brukte avskjermingstiltak vist seg ikke å være holdbart.

Spesiell ønskekvistgjengere får ofte å høre at deres metoder er subjektive og innebærer store usikkerheter. Artikkelforfatteren selv har en bakgrunn av mer enn 25 år med bruk av intuitive registreringsmetoder og kan bare bekrefte den varierende kvaliteten hos ønskekvisteksperter. Forskning rundt bruk av ønskekvist og også egne erfaringer med blindforsøk gjennomført hos kvistgjengere viser at det finnes bare noen få virkelig gode ønskekvisteksperter. Til og med de gode ekspertene er ingen automatiske registreringsmaskiner, men bare mennesker som også kan gjør feil. Det er grunnen for at både Hartmann og Aschoff utviklet biofysikalske metoder for å kontrollere resultatene av ønskekvistundersøkelser.

Det er heller ingen løsning å holde seg bare til fysikalske målinger og unngå bruk av ønskekvist. Ved måling av f.eks. jordens magnetfelt, ultrakortbølger eller andre fysikalske målinger oppnås det ingen sikkerhet. Slike målinger kan bekrefte funn gjort med ønskekvist, men kan ikke tjene som opprinnelig indikasjon, fordi de målte fysikalske verdier er bare tilfeldige «ledsagere» av geopatogene soner, men ikke deres årsak. Også her trenges det alltid en klar biofysikalsk kontroll.

Jeg har propagert bruk av biofysikalske kontrollmetoder for geopatogene soner siden 80-tallet. Dessverre ble dette etterlyst av en begrenset antall terapeuter og leger. Jeg er den oppfatning av at en pasient bør få presentert sammen med kvistundersøkelsen klare bevis på at hans kropp reagerer på sonene eller ikke, dersom det består den minste tvilen. Det samme gjelder avskjermingstiltak. De burde bli kontrollert regelmessig, fordi det finnes ingen stabil avskjerming.

Legen eller terapeuten som sender sine pasienter til en avskjermer eller kvistgjenger bør få klarhet over de faktorer som påvirker sin pasient eller ikke. Jeg forstår godt at til og med medisinere og terapeuter som behandler med naturmedisinske metoder er svært utsikker overfor jordstrålingseksperter i Norge, fordi per i dag er situasjonen svært uoversiktlig om hvem som gjør hva med hvilke resultater. Tross alt eksisterer det eksellente kontrollmetoder som fort og effektivt kan påvise om en pasient er geopatisk belastet. Pasientene og terapeutene bør være flinkere til å etterlyse klare bevis for resultater ved husundersøkelser.

De som ønsker å oppdatere seg på utviklingen i geobiologien, kan finne dokumentasjon på websidene www.geobiologi.com på norsk. Teknologien for å tilfredstille kravet av til og med kritiske leger i forbindelse med geobiologiske fenomener er tilstede og kan og bør tas i bruk. Det er legene, terapeutene og pasientene selv som burde kreve for pasientenes sikkerhet alltid en biofysikalsk kontroll ved ønskekvistundersøkelser og avskjermingstiltak, om det dreier seg om Aschoffs blodtester eller andre metoder. Så lenge det ikke gjøres, er et tilgjengelig og verdifullt instrument i terapien ikke brukt. Geopatiske problemer er knyttet svært ofte til nettopp vanskelige og terapiresistente pasienter. Grunnen er enkelt. Så lenge pasienten er påvirket av geopatiske innflytelser på sove og arbeidsplass, vil også suksess i terapien la vente på seg.

Litteratur:

Bauer, Georg (Agricola): De re metallica, Basel, 1556.
Gerhardus, M.: Zeigerpflanzen für Erze und Wasser. Wetter-Boden-Mensch 23/1988, p. 2297 ff.
Hartmann, Ernst: Keimversuche mit Erbsen auf und um den Krebspunkt im Hause G. in Pl., WBM 1/1967, p. 28 ff.
Brietzke, Hans von: Private Forschung, Erdstrahlen und Baumwuchs, WBM 18/1985, p. 1438 ff.
Hartmann, E., Varga, A.: Über mögliche Zellmembranänderungen an Mäuseleberzellen durch Standort- und Millieufaktoren, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 1982 og WBM 15/1972, p. 964 ff.
Hartmann, E.: Tumorwachstum bei Ratten in Abhängigkeit von Standort und Milieu, Krankheit als Standortproblem, 4. overarbeidet og utvidet opplag, 1982, Haug Verlag, Heidelberg.
Petschke: Geopathie - Beiheft der Zeitschrift Erfahrungsheilkunde 1954.
Hartmann, Ernst: über Beziehungen zwischen Blutkörperchensenkungsreaktion, radiäsetischen Befunden und meteorologischen Vorgängen, Krankheit als Standortproblem, Haug-Verlag, Heidelberg, 1982, p. 90 - 107.
ASCHOFF, Dieter: Die elektromagnetische Schwingung von Körper, Blut und Medikamenten erlaubt Testung von Krankheitsdiagnose, des passenden Heilmittels und Verlaufskontrolle der Therapie. Paffrath-Druck, Abt. Verlag, Baisieperstr. 19 a-b, D-5630 Remscheid. Ettertrykk av foredrag holdt i 1954 og 1956.
ASCHOFF, Dieter: Ist die magnetische Ausrichtung oder Polarisation ein Grundelement von Gesundheit und Leben? Wetter-Boden-Mensch, Heft 16/84.
ASCHOFF, Dieter: Der elektromagnetische Bluttest. Paffrath-Druck, Abt. Verlag,5630 Remscheid, Baisieperstr. 19.
POPP, F. A.: Über die Bedeutung elektromagnetiscker Kopplungen in biologischen Systemen, Physikalische Medizin und Rehabilitation, 21. Jahrgang Heft 6, Juni 1980, Medizin. Literar. Verlagsgesellschaft m.b.H., D 3110 Uelzen 1.
Cohne, C.: Referat fra det 12. årlige seminaret av American Cancer Society, Medical Tribune, nr. 20, mai 1970.
Fossel, E.T., Carr, J.M. og McDonagh, J.: Detection of malignant Tumors, Water Suppressed Proton Nuclear Magnetic Resonance Spectroscopy of Plasma, The New England Journal of Medicine, nov. 1986, nr. 27.
Aschoff, Jürgen og Aschoff, Dieter: Gesundheit und Krankheit - ein elektromagnetisches Phänomen, Kongressband zum VI. Kongress des IAG, Internationaler Arbeitskreis für Geobiologi e.V., oktober 2000.

tilbake til geobiologi-arkivet